hits

Personlig

Han vandret så stille

Foto: Hugo Ivan Hatland / Godt i Glasset

2. oktober døde Jonatan Krzywinski brått. Han ble revet bort så alt for tidlig fra sine nærmeste. Fra sin lille datter og sin kone. Fra alle oss andre som satte ham høyere enn han noen gang fikk vite.

Vi ølinteresserte kjente først og fremst Jonatan som en av de mest sentrale personene bak Bergen Ølfestival, men også som en av de to som startet Ekangersmuget, Bergens minste bryggeri, uten andre vyer enn å brygge godt lokalt øl. Det ikke alle vet er at Jonatan var like aktiv på mange arenaer. Han var alltid på plass i kulissene når Nattjazzen gikk av stabelen. Han stod i vinden da Bergen Kystlag ble torpedert av kommunen, og han krummet ryggen og var med å bygge opp et nytt tilholdssted for Kystlaget. En av hans nærmeste kommenterte en gang at Jonatan ikke var en ølnerd, men en organisasjonsnerd. Dette bekreftet han langt på vei ved å vitse om at han ikke deltok på folkefester han ikke hadde vært med på å stelle i stand. De som observerte ham i festivalsammenheng så en mann som stortrivdes når han kunne la andre kose seg og når han kunne sette andre i et godt lys.

Vi kommer til å huske Jonatan som den som holdt roen når det blåste som hardest på Bergen Ølfestival, som den som smilte og hadde et godt ord uansett hvor trett han var, men han var så mye mer både for oss og andre.

Jonatan var Bergen Ølfestival. Jonatan var Nattjazz. Jonatan var Bergen Kystlag. Jonatan var brygger. Jonatan var den som svarte ja. Jonatan var den stødige. Jonatan var definisjonen på medmenneske. Jonatan var nybakt far. Jonatan var den som alltid hadde godt humør. Jonatan var den som hadde tid. Jonatan var den som gav andre rom til å blomstre. Jonatan var et vandrende bevis på at godhet finnes fristilt fra religion. Jonatan var den som så noe godt i alle og som alle så mye godt i. Jonatan var, men er ikke mer.

Han vandret så stille, men har satt sine spor.
La oss hedre Jonatan med å være litt mer som Jonatan.

#Nettavisen #NAblogg #Ale #Lokalt #Bergen

- Vennligst flytt homseflagget

Pride ser ut til å være en trivelig fest for dem som er skeive nok, men har ingen funksjon utover det, for her i landet er homofile og lesbiske så likestilt og integrerte at ingen lenger bryr seg.

Foto: NTB scanpix

Omtrent dette tenkte jeg da bilder fra årets Pride begynte å dukke opp i aviser og på TV. Noe jeg ikke oppfatter som noen uvanlig reaksjon blant oss halvgamlinger med kjernefamilie, egen bolig og stasjonsvogn. Riktignok dukket det opp en video med en gjeng nynazister som gjemmer seg bak kristendom og hettejakker, mens de stjeler og brenner regnbueflagg. Tullinger tenkte jeg. Slikt har vi sett før tenkte jeg.

Så får jeg høre om to jenter som deler leilighet sentralt i Oslo. Den ene lesbisk og den andre hetero. For å markere sin støtte til Pride og det arrangementet står for har de hengt opp et flagg på verandaen. Et regnbueflagg. Egentlig på samme måte som vi stadig ser fotballflagg på diverse verandaer når det spilles eliteseriekamp eller for den del andre nasjoners flagg under Fotball-VM. Slike flagg som vi observerer, konstaterer at de har fotballhjertet sitt der og rusler videre. Det å bruke et regnbueflagg til å fortelle hvor en har sitt hjertet er tydeligvis ikke like uproblematisk.

I samme oppgang som de nevnte jentene bor en eldre mann som de har hilst på og småsnakket med i oppgangen. En mann som ikke har hatt noe å utsette på oppførselen deres før han får øye på det nevnte flagget. Da har han funnet det nødvendig å legge en konvolutt med følgende beskjed på jentenes dørmatte:


Jentene blir selvsagt sjokkert, men lar flagget bli hengende. Det er tross alt ytringsfrihet her i landet og de har ikke gjort noe galt.

Søndag var Pride over.
Mandeg morgen finner jentene denne lappen på døren:


Min overbevisning om at vi lever i et åpent samfunn, der en kan elske den en vil uten å bli uthengt for det, har fått seg et solid skudd for baugen. Når to unge mennesker utsettes for slik sjikane ene og alene for et flagg har Pride en langt viktigere funksjon enn det å være en fest. Den er en nødvendig påminnelse om at det finnes verdier vi ikke bør ta som en selvfølge.

Kommer jeg så til stille i en Pride parade neste år?
Neppe. Jeg går stort sett ikke i tog for eller mot stort.
Men naboene bør ikke sette kaffen i halsen om det dukker opp et regnbueflagg på min terrasse i juni 2018.


(Alle navn og leilighetsnummer er gjort uleselige av meg.)

#Nettavisen #NAblogg #pride #sjikane #sexualitet #hetero 

Drikke øl en ikke har lyst på


Jeg har ikke noe problem med å innrømme det. Jeg er en ølnerd. Jeg drikker øl ofte og jeg drikker sjelden det samme ølet to ganger etter hverandre. Jeg elsker humlebomber og jeg storkoser meg med maltdrevne engelske pale ales. Jeg kan like gjerne ta en belgisk quadruple som en imperial stout til kveldskosen og jeg vil gjerne kunne velge mellom en lett saison og en amerikansk session IPA på terrassen. Jeg liker å eksperimentere med øl til mat og med mat til øl, og jeg elsker å diskutere både øl og hva som skjer i bransjen.

En ølstil interesserer meg imidlertid svært lite. Den det selges absolutt mest av i både Norge og resten av verden. Lys lager, eller pils som det aller meste kalles her i landet. Først og fremst finner jeg dette ølet passe kjedelig, men jeg finner også bismaker som kommer av at en har det litt for travelt og bruker litt for mange snarveier når det brygges. Dette finner jeg selvsagt igjen i lite smak, men også i den lette smaken av papp som karakteriserer mange av de industrielt fremstilte pilsvariantene på markedet. Humoristisk beskriver jeg gjerne det vi har å velge i av lys lager som frossenpizza i matverden, der målestokken er resten av det som finnes av ølvarianter og resten av det som finnes av middagsretter.

Jeg spissformulerer selvsagt litt over, men jeg er uansett på et nivå der jeg lett sender tilbake en Tuborg, om lager var det eneste de hadde, og jeg bestilte en Heineken. For mange "samma søren det", men for meg så klar forskjell i smaken at jeg gjerne vurderer et glass vann om de er tom for ølene jeg aksepterer. Jeg har ingen problemer med at du kaller meg en ølsnobb. Jeg har blitt kalt langt verre ting og har aldri protestert når den noen har våget å si det direkte til meg.

Som ølblogger setter jeg imidlertid min ære i å følge litt med på hva som skjer i markedet og det som helt tydelig skjer nå er at det kommer en kamp på økologisk pils. Dermed har jeg stående pils fra tre aktører, som jeg har planer om å teste senere i dag. Tre øl som skal få en rettferdig omtale og får følge av en spådom om hvordan kampen mellom dem kommer til å gå, men uansett skal jeg snart drikke øl jeg ikke har veldig lyst på.

#Nettavisen #Ale #Lokalt #Brunblogg #Brygg #mal#humle #olportalen #utvidhorisonten #økologisk

En drøm om hverdagen

Dette er et blogginnlegg som på sett og vis handler om hvor lite ølet jeg vanligvis skriver om egentlig betyr i den store sammenheng.

Jeg har en drøm om å igjen dra til USA med familien.
Jeg har en drøm om å igjen gå til fjells med familien.
Jeg har en drøm om å igjen dra en tur til London med familien.
Jeg har en drøm om å dra på en romantisk langhelg med min kone
Jeg har en drøm om å gå rundt omkring i byen med mine sønner.
Jeg har en drøm om hyttetur uten å planlegging flere dager i forveien.
Jeg har kort sagt en drøm om at mine to sønner skal bli friske.

Jeg har to sønner. To unge menn som på noen måter er like, men som på andre måter er svært forskjellige. De trives godt i hverandres selskap og begge er opptatt av dataspill og tegneserier. Den ener har alltid vært en nerdete bokorm, som har vært fornøyd med få og antatt gode venner. Den andre var en ivrig fotballspiller, alltid full av energi, og med et par fotballag som venner.

Nå har de en ting felles som de ikke deler med noen av sine venner.
Begge har ME (Myalgisk encefalopati).
En sykdom som påvirker hverdagen rått og brutalt.
En sykdom som har vært misforstått og feilbehandlet.
En sykdom som har låst dem til hjemmet i lange perioder.
En sykdom som har låst en av oss voksne til hjemmet i lange perioder.
En sykdom som kun er i avisene når noe har funnet en "vidunderkur".
Vidunderkurer der historien gjerne bærer vitne om at de som ble mirakuløst friske egentlig ikke hadde hatt ME, eller at de i det minste var friske lenge før de ble utsatt for kuren.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg var selv skeptisk til diagnosen ME en gang i tiden. Jeg hadde lest alt for mye om «utslitte unge damer» som ikke orket mer og dermed hadde fått diagnosen. Jeg hadde lest for mye om de nevnte vidunderkurene. Jeg hadde lest alt for lite av de ekte historiene, antagelig fordi det er skrevet alt for lite om dem. Jeg fikk en brå oppvåkning med syke sønner. Først en, så vel et år senere en til.

ME er en sykdom som NAV i det ene øyeblikket betrakter som forbigående og i det neste som kronisk. Fellesnevneren for de to betraktningene er at de går til NAVs fordel. Vi, foreldre og barn, ender opp med svarteper. Min eldste sønn har vært så syk at han ikke var i stand til å reise seg fra sofaen alene og langt mindre i stand til å komme seg til toalettet i samme etasje. NAV konkluderte med at han var over 12 og burde klare seg alene hjemme når sykdommen ikke var kronisk. Vi endte som sykemeldte, en om gangen, for hvem er i stand til å jobbe om en vet at en har en sønn liggende hjemme ute av stand til å komme seg på toalettet, eller for den del ut av huset om det skulle begynne å brenne.

Nå har jeg stått midt i dette en stund og jeg har lært en del om meg selv og dem rundt meg. Jeg har lært at min kone er enda sterkere enn jeg trodde hun var. Jeg har lært at mine sønner har et utrolig pågangsmot og et humør jeg neppe ville hatt med en slik diagnose. Jeg har lært at det ikke brukes en felles diagnosemetode for ME her i landet. Jeg har lært at psykologene gjør krav på sykdommen som "sin", på tross av stadige bevis på at sykdommen er fysisk. Jeg har lært at det ikke er uvanlig at flere i samme familie får ME. Jeg har lært at det forskes litt, men alt for lite. Jeg har lært at det forskes langt mer på ting som gir mindre plager, men som er lettere å ta tak i. Jeg har lært at det finnes mange som er i tilsvarende situasjon som oss, og jeg har lært at det er mange som har det langt verre enn oss. 

Vi har vært heldige. Vi har ikke hatt barn som har måttet ligge i mørke lyddempede rom. Vi har ikke blitt utsatt for de store misforståelsene i helsevesenet. Vi har ikke havnet i konflikt med barnas skoler. Vi har ikke blitt rapporter til barnevernet for å ikke sende barna på skolen. Vi har ikke måttet si opp jobb for å ta vare på våre barn og vi er to voksne som står sammen i dette.

Vi har aldri tatt fanden på ryggen, men han har bitt seg fast og vi gir oss ikke før han slipper. Så langt har tålmodighet og grundighet på de små detaljene gitt utbytte. Den eldste går når halvt på videregående og den yngste klarer, med hjemmeundervisning, tilsvarende på ungdomsskolen. Vi har fortsatt langt igjen og jeg har fortsatt mine drømmer.

Jeg har en drøm om at mine sønner skal blir friske fra ME.
Jeg har en drøm om at mine sønner skal få en anstendig utdannelse.
Jeg har en drøm om et normalt liv for mine sønner.
Jeg har en drøm om en normal hverdag for mine barn.
Jeg har en drøm om en normal hverdag for min kone.
Jeg har en drøm om en normal hverdag for meg selv.

 

Eksterne lenker:

Hva er ME (Norges ME-forening) 
ME-forskning.no

 

#Nettavisen #NABloggerne #ME #Helse #Familie #Sykdom #Drøm #Medisin 

Min private ølrevolusjon

En kveld i 2010 ruslet jeg bort til bardisken på Henrik Øl & Vinstove i Bergen og ba om en ny Guinness. I og for seg ikke noe nytt. I de dager var det Guinness det gikk i når jeg en sjelden gang var ute på byen. Av en eller annen grunn fikk jeg den kvelden et spørsmål tilbake fra Johnny bak baren. "Du ska'kje prøva noko anna i dag då?". En Porter fra Nøgne Ø ble foreslått og jeg takket ja. Det ble en åpenbaring som førte til større endringer enn jeg kunne forestille meg.

Etter at den første jubelen i ganen og undringen i hjernen hadde roet seg ble jeg sittende ved bardisken og lete frem stadig nye nyanser i aroma og smak. Den ene porteren ble etterhvert til tre og da jeg omsider ruslet hjem hadde jeg gjort to oppdagelser.
1. Øl er så mye mer enn norsk pils og irsk Guinness.
2. Smak og alkoholinnhold går gjerne hånd i hånd.
    (Guinness er på 4,2%, mens Nøgne Øs Porter er på7,0%) 

Neste gang jeg var innom på Henrik sjekket jeg selvsagt hva annet enn porter som var i kranene og ble indtrodusert til flere nye øl. Dette var lenge før de kom opp på dagens 54 øl fra fat, men utvalget var meget respektabelt etter de dagers standard. Jeg begynte også å sjekke butikkhyller og det ble tatt turer innom Vinmonopolet for å handle øl. I desember 2010 fant jeg ut at jeg måtte begynne å notere ned det jeg fant av smaker og de opplevelsene jeg hadde. Både for å bli bedre til å sette ord på lukt og smak, noe som krever trening, og for å holde styr på hva jeg hadde smakt. Etter en del søking på nettet fant jeg at det var lite informasjon relatert til øl å finne i Norge. I realiteten var det Kjempetorskens Ølblogg og et par andre nyoppstartede på norsk og Knut Alberts Beer Blog på engelsk. Kjempetorsken var en smakblogg mens Knut Albert var, og er, langt mer opptatt av å formidle opplevelser og fakta om bryggerier. Jeg lot mer inspirere av Kjempetorsken og startet StoreMys Lille Ølblogg, der jeg etter beste evne prøvde å formidle mine opplevelser av forskjellige øl.


En trivelig gjeng på besøk hos trivelige folk på Voss Bryggeri. En av mange slike stunder jeg har blitt belønnet med etter at jeg begynte å skrive om øl.

 

Etter en tid tok Kjempetorsken, alias Tom Young, kontakt med meg, Jørn Idar på Høyt Skum, Tommy på Tommys Ølblogg, Audun på Humle og Malt og Ove på 1001 øl. Han mente tiden var inne for å gjøre noe sammen. Vi opprettet dermed Norske Ølbloggere som egen side på Facebook, slik at vi hadde en felles arena til å treffe dem som var interesserte i å lese våre blogger.

Vi savnet imidlertid et nyhetsted for øl og når ingen andre tok tak i dette fant vi etter en stund ut at vi fikk ta tak i det selv. Slik oppstod Ølportalen. Vi brukte alle mer og mer tid og energi på portalen, mens våre egne blogger haltet videre og etterhvert sovnet de fleste av dem stille inn. Som en følge av dett fant vi det naturlig å åpne Facebooksiden for andre øl bloggere. Dette sikret at det fortsatt dukker opp spennende artikler om øl på denne siden. Ølportalen har hatt noen utskiftninger fra starten av. Tom, Tommy og Jørn-Idar er fulltidsansatte i ølbransjen og slikt lar seg dårlig forene med å formidle ølnyheter.

Tilbake til min mer personlige revolusjon. Det som begynte som blogging for å holde orden på smaksnotater har blitt til en bortimot altoppslukende hobby. Jeg har begynt å brygge mitt eget øl. Jeg har fått delta i spennende arrangementer, reiser og tilstelninger. Jeg har fått være med på brygging og ølfestivaler. Jeg har blitt kontaktet ene og alene for å hjelpe til med å utvide ølutvalget på Festidalen i min hjembygd. Jeg har fått smake en masse godt øl. Jeg har fått delta i ølmiddager som ettertrykkelig har bevist at øl og mat hører sammen og at i den sammenheng kan 2+2 gjerne bli både 5 og 6.  Og ikke minst jeg har møtt en mengde kunnskapsrike, trivelige og fasinerende mennesker og er stolt av å kunne kalle noen av dem mine venner. 

Nå fortsetter jeg min reise her på #NAbloggerne og her vil jeg prøve å spre det glade budskap om godt øl til enda flere, men kommer nok også til å ta meg tid til å påpeke en og annen kortrovers i bransjen eller fra lovgivere og håndhevere.

#Nettavisen #øl #ølrevolusjon #ale #drikke #ølblogg #brunblogg